Det er vanskelig å forestille seg i dag, men Hauketo og Prinsdal var en gang en del av en levende skjærgård.
Der store deler av Ljan og Ljanselva ligger i dag, strømmet sjøvann innover landet fra Bunnefjorden. Holmlia besto av små og store øyer, holmer og skjær, mens sund og viker skar seg inn i landskapet.
Rundt 7 600 år før vår tidsregning gikk Hauketosundet gjennom området. Der folk i dag tar toget fra Hauketo stasjon, lå det den gang åpent vann. Øst for sundet lå øya Øvre Ljanskollen. Sundet delte seg videre sørover, og ett av vannløpene gikk gjennom dagens Prinsdal.
Vest for Prinsdalsløpet lå Rikeåsen, Holmsåsen og Asperudåsen som en avlang øy i skjærgården, mens Grønliåsen reiste seg som en lang og tydelig landskapsvegg mot fjorden.
Enda tidligere i steinalderen var vannløpet åpent helt mot Kolbotn. Ved dagens Høgåsveien og Nedre Prinsdals vei gikk strandlinjen da rundt 90 meter over dagens havnivå.
I området ved Lerdal lå vannet lenge stille. Etter hvert som landet steg etter istiden, ble deler av sundet liggende igjen som våtmarker og grunne bassenger. Sporene finnes fortsatt i terrenget.
Ljanselva følger fremdeles mye av det samme løpet som vannet gjorde i steinalderen. Slora, Fiskevollbukta og de brede daldragene gjennom området er ikke tilfeldige landskapsformer, men rester etter et flere tusen år gammelt sundsystem.
I boken Skjærgården i steinalderen viser lokalhistoriker og forfatter Marius Park Pedersen hvordan landskapet sør i Oslo en gang besto av øyer, sund og fjordarmer. Boken tar også leseren videre til områder rundt Bjørndal, Mortensrud, Østensjø, Gjersjøen og Vinterbro.
Boken lanseres på Deichman Holmlia 4. juni kl. 18.30. Her inviteres publikum med på en reise tilbake til steinalderens skjærgård, der dagens landskap i Oslo sør får et helt nytt perspektiv.
Mer informasjon og påmelding:
https://skjargarden.parkforlag.no
